Skriftstørrelse:

Vi har møtt foreningsformannen til en hyggelig prat og ønsket å vite litt mer om hans lange og trofaste tid i Fjeldets.

                       
 

 

Hvorfor begynte du i Fjeldets Bataljon?

Min fetter og flere andre gutter i gaten gikk i Fjeldets Bataljon. Jeg hadde så lyst å begynne i buekorps og hadde vært rævadilter etter Fjeldets Bataljon i flere år. Så det var en stor dag da jeg endelig var gammel nok til å stille i uniform på Pitterhaugen.


Hva husker du best fra din tid som aktiv?
De første årene marsjeringen, landturene, og det å lære å tromme. Etter hvert ble det viktigere med kameratene som jeg fikk i korpset (flere av dem er mine beste venner også i dag). Husker også veldig godt masse av det vi lærte i Fjeldets, som samarbeid og ledelse. Det å ta ansvar for mange gutter på linje og på lange turer innenlands og utenlands er noe jeg husker som en viktig oppgave. Så var det kjempegøy med oppvisninger! Men det gøyeste av alt var å være tamburmajor, sjef for slagerne!

Fikk du noen utmerkelser som aktiv?
Ble beste nybegynner i FB i 1971, beste soldat i pelotong 2 år, beste slager, pokal til offiser for god innsats, soldat- og offisersorden. I tillegg vant jeg med peleton’en en del pokaler.

Hvorfor ble du ikke sjef i din tid som aktiv?
Det året det var ”min tur” fikk jeg familie og var i militæret. Det ble vanskelig å kombinere. Var litt redd for å ikke klare den store jobben dette var. Gjett om jeg angrer i dag? Men, min bror Stein Erik og min sønn, Christer, ble sjefer i Fjeldets Bataljon, så familien er bra representert allikevel.


Beskriv kort din "karriere" både som aktiv og som gamlekar?
 Som aktiv gikk jeg som de fleste den gangen gradene fra soldat, underoffiser, slager og sideoffiser. Det var ingen snarveier og i løpet av flere år ble man mer moden og klar for større oppgaver.

Som gamlekar har jeg vært med mange år i styret i Foreningen Fjeldgutten. Spesielt etter at  sønnen Christer begynte i korpset. Da var det naturlig i større grad å stille opp for korpset. Siden har jeg blitt værende som gamlekar i foreningens styre, noe jeg synes er både gøy og interessant. Det er så mye flotte mennesker med i Foreningen Fjeldgutten, som det er en fornøyelse å kjenne og samarbeide med.

Har du fremdeles kontakt med dine kamerater fra korpset?
Ja, flere av mine kamerater fra tiden i korpset er som jeg aktivt med i foreningen ennå. Og, som sagt, flere er gode venner, folk som betyr mye for meg, og jeg er glad vi har denne felles interessen ennå.
Flere generasjoner Mæhlum har gått i korpset, og familien for øvrig har jo vært interessert i Fjeldets Bataljon.

Hvordan er det å ha "hele" familien involvert i bataljonen?
Det er helt fantastisk! Mange i familien stiller opp både for å se på korpset, men også for å hjelpe til.

Tror nok en del tenker: ” skal vi se noe til Frode og Christer, må vi vel stille opp vi også!”

Mine foreldre forteller ofte at de er veldig glad for at jeg og min bror gikk i Fjeldets Bataljon. De synes det bare har gjort oss godt. May Kristin, min kone, har vært med siden jeg selv var aktiv. Stein Erik gikk jo selv i korpset og har tatt med seg sin egen familie inn i miljøet, og Jørgen, sønnen, er 4. løytnant i år. Ellers er både Christer og Cathrine, datteren, oppvokst med Fjeldets, og nå er barnebarnet Sofie ”smittet”. Hun blir helt vill hver gang hun hører fjeldguttene tromme.

Hvordan er det å både være aktiv gamlekar og forelder samtidig?
 Som regel er dette ingen problem. Kan selvfølgelig være at diskusjonene går hardt for seg. Uenighet mellom gamlekarer og aktive er vel det samme i dag som før. Og da markerer sjefen seg og gir klar melding. Akkurat som det skal være. Selv om gamlekarer mener vel, kan det av og til være greitt og få beskjed om hvem som bestemmer.

Hvor viktig er samarbeidet mellom foreldre, gamlekarer og bataljonens aktive?
 Jeg tror at det er en betingelse for at Fjeldets Bataljon skal fortsett være livskraftig i fremtiden. Det krever mye å drive et buekorps, og støtten fra det offentlige er ikke så stor at korpset kan drive bare ved hjelp av dette. Det kreves mye mer, både av penger og annen hjelp. Gamlekarer og foreldre kan hjelpe korpset med verving, for eksempel ved å la sønner og barnebarn begynne å drive verving blant egne barns venner. Det er en trygghet for alle at vi har foreldre og gamlekarer som stiller opp og støtter bataljonen på guttenes egne premisser.

Vi takker Frode for praten og ønsker å se han og hans familie, alle generasjoner, igjen på Pitterhaugen i årene som kommer!

Joomla Templates - by Joomlage.com