Minneord - Trond Andersen
4.4.1962-2.1.2026
Av Hans Lokøy
Tre dager inn i det nye året, mottok vi den brutale og triste nyheten om at Trond Andersen har gått bort. Trond ble funnet død i sitt hjem i Kristiansand, der han har bodd siden han flyttet til sørlandsbyen i 1986.
Til tross for sine mange år på sørlandet, mistet han aldri Fjeldgutten og bergenseren i seg. Snarere tvert imot. Han var svært opptatt av Fjeldets Bataljon og byen vår, og bare noen dager før han gikk bort uttrykte han stor glede over å komme tilbake til Bergen i mai, for å delta på Buekorpsenes Dag, som han alltid gjorde. Under forrige Buekorpsenes Dag, var det en stolt Trond som gikk i spissen for gamlekarene.
Trond vokste opp midt i Fjeldets Bataljon s strøk, i en leilighet i Lille Øvregate 28e, og gikk på Christi Krybbe skoler, der han startet i 1. klasse i 1969. Et halvt år senere begynte han sin karriere i Fjeldets Bataljon , sammen med to klassekamerater. Den gang var det også skolegang på lørdager, så da skoledagen var ferdig, var det rett hjem for å skifte til uniform og melde seg til tjeneste på Pitterhaugen. Tre år senere mottok han sin Orden klasse II. Han var også aktiv i buekorpsmiljøet på andre måter, blant annet startet han opp Lille Øvregatens Kompani i 1973 og var deler av sesongen sjef der.
Det var travle dager og ikke enkle kår å vokse opp i. Moren, Ellinor, var aleneforelder, og etter skoleslutt kom Trond hjem til en tom leilighet. Ofte stod pølsestappen og ventet ham i varmeskapet i komfyren, mens moren var på jobb på Nordnes skole.
Kanskje delvis derfor fikk Fjeldets enorm betydning i Tronds liv. Han var adjutant under Arne Opheim ved 120-årsjubileet i 1977 og ble sideoffiser året etter. I disse årene er det også viktig å huske at Fjeldets Bataljon var et stort og imponerende korps, med mange dyktige offiserer og lederskikkelser. Etter det andre året som 2. kompanisjef i 1979, ble han tildelt Orden klasse I.
Som offiser, var Trond umåtelig populær blant guttene. Han hadde gode sosiale egenskaper, det som vi i dag kanskje kaller relasjonstalent, og han viste omsorg og interesse for soldatene «sine». Fritiden benyttet han gjerne i bydelene i Fyllingsdalen og Åsane, der han vervet soldater og, ikke minst, møtte guttene på deres hjemmearena. Han tok del i deres interesser, spilte fotball og brydde seg.
Trond var et opplagt sjefsemne og både i 1982 og 1983 gikk han i spissen for Fjeldets Bataljon som sjef. Han ble tildelt Sjefsorden etter den første sesongen. Hans utmerkelser bærer vitnesbyrd om en innsats langt utenom det vanlige i Bataljonen:
1975: Pokal til beste soldat i eksersis, disiplin og fremmøte
1978: Pokal til beste pelotong i idrett, til beste pelotong i eksersis, disiplin og fremmøte, til beste pelotong i tautrekking og skytemedalje (off.klasse)
1979: Skytemedalje (off.klasse)
1980/81: Pokal til offiser for god innsats, til beste pelotong i eksersis, disiplin og fremmøte og til beste pelotong i tautrekking
1981: Skytemedalje (off.klasse) og pokal til beste pelotong i idrett
I alle disse årene var han en svært aktiv offiser og kamerat og sterkt medvirkende til at Fjeldets hevdet seg svært godt blant korpsene i Bergen.
Midt på 80-tallet trakk kjærligheten ham til Kristiansand og der ble han boende resten av livet. Interessen for organisasjonsarbeid engasjerte ham i friidretten, og særlig i bedriftsidrettslaget til Christianssands Bryggeri. Han ble glad i å løpe, og deltok på en lang rekke maratonløp rundt hele kloden, blant annet i Sydney, Beijing, Rio, Havana og New York. Ikke nødvendigvis for å prestere best mulig, men for å delta i det sosiale livet i idretten. Han elsket å reise, og dro på backpacker-reise i Sør-Amerika i et halvt år. Senest i måneden før han døde, reiste han alene rundt i Thailand i tre uker.
På slutten av 90-tallet kjørte vi rundt på visninger i Bergen, da var Trond motivert for å flytte hjem, men jobbmuligheten bød ikke på seg til rett tid. I stedet flyttet også Ellinor til Kristiansand rundt 2003, Trond ville sikre at hans eneste nære familiemedlem skulle ha det trygt og godt i alderdommen. Det var jo bare de to i den nærmeste familien. Skjebnen ville at hun, i sitt 99. år, overlever ham og at det var hennes hjemmehjelp som fant Trond død i sitt hjem på andre nyttårsdag.
For meg personlig var ikke bare Trond en felles Fjeldgutt. Trond var en av mine nærmeste venner gjennom alle år, helt siden augustdagen i 1969, da vi møttes i skolegården på Krøbben, gjennom ekteskap, samlivsbrudd, oppturer og nedturer i livet. Når han besøkte Bergen, bodde han som regel hos oss, og tilsvarende når vi dro på sommerferie til Kristiansand og Dyreparken. Det var selvfølgelig Trond som dro meg med til Wangen sitt hus i Blekebakken, der rådslokalene en gang var, for å verve meg i -73, og jeg fikk æren av å etterfølge Trond som troppsjef og adjutant og jeg fikk oppleve det helt spesielle ved å være Fjeldgutt. Båndene mellom oss var sterke. De er ofte det når de knyttes i barndommen.
At Trond nå er borte, føles helt uvirkelig. Han vil for alltid bli husket med respekt og kjærlighet av alle som kjente ham i Fjeldets Bataljon , og med takknemlighet for alt han bidro med til Bataljonen. For meg er tapet av kameraten Trond, barndomskompisen, en de jeg har så mange felles minner med, størst. Mine tanker går også til Ellinor, som nå har mistet sitt eneste barn.
Takk for følget, Trond. Takk for alle de gode minnene.
Hvil i fred, Fjeldgutt og venn!