Intervju fra 2008 med Jan Leon Larsen

Intervju fra 2008 med Jan Leon Larsen

Vi vet at du begynte i bataljonen som soldat i 1935, men hva var det som gjorde at du valgte akkurat Fjeldets?
Årsaken til at jeg valgte Fjeldets, var den at jeg vokste opp i Lille Øvregaten, og der bodde det jo mange som gikk i bataljonen. Det er jo ganske vanlig at man begynner i det korpset som hører til i strøket der man bor. En annen ting var at begge foreldrene mine også hadde tilknytning til og var levende opptatt av Fjeldets Bataljon. I den forbindelsen kan jeg også si at min onkel, Petro Jensen, var tamburmajor i Fjeldets i 1916. Ellers var min far 2. Kompanisjef i 1919, før han reiste til sjøs. Det var også årsaken til at han ikke fortsatte i korpset. Besteforeldrene mine bodde i Blekebakken 6, to hus nedenfor Johan Wang (Hvor bataljonen hadde sine lokaler gjennom mange år. Red.anm.) Så man kan trygt si at tilknytningen var sterk.

Hva husker du best fra den tiden du selv var soldat?
Jeg husker at jeg gledet meg stort til hver søndag jeg skulle gå i buekorpset.
Og jeg husker godt bataljonseksersisen vi hadde på Skrenten hver eneste søndag.
Disse søndagene, pleide vi å ha pause midt i eksersisen. Da hadde jeg for vane å løpe ned til Blekebakken for å få en småbolle med syltetøy av min bestemor. Det var alltid en stor begivenhet jeg så frem til.

Hvordan var det å gå i korpset den gang i forhold til nå. Var for eksempel disiplinen strengere?
Etter det jeg kan huske, mener jeg at den nok var omtrent den samme som nå.

Din tid som aktiv, må vel kunne sies å ha vært nokså spesiell. For den ble jo midlertidig avbrutt av den annen verdenskrig. Kan du fortelle litt om hvordan dette artet seg for deg selv og dine buekorpskamerater den gangen?
Ja, når krigen startet i 1940, ble jo alle buekorpsene lagt ned. Det skjedde øyeblikkelig etter den 9. april. Men kameratskapet var der jo selvfølgelig likevel hele tiden. Vi hadde god kontakt med både soldater og offiserer. Det var selvfølgelig et betydelig savn å ikke kunne få gå i bataljonen. Vi var jo svært ivrige, og hadde alltid gledet oss til marsjdagene.

Vi skjønner jo alle at det var en utrolig gledens dag da freden kom, men kan du si noe om hva som gikk for seg i bataljonssammenheng de dagene?
Buekorpsene mobiliserte med en gang krigen var over. Men en stor del av utstyret var nok dessverre kommet på vidvanke i løpet av krigen, og det var vanskelig å få fatt i effektene igjen.

13 år etter at du begynte som soldat, ble du sjef i 1948. Kan du fortelle noe fra ditt eget sjefsår?
Ja, da jeg begynte som sjef, var jo Fjeldets 91 år. Vi hadde således bak oss et stort jubileum, med stor aktivitet. Det var derfor ingen vanskeligheter med å få vervet nye soldater, og tilslutningen var meget stor. Interessen generelt var jo også betydelig etter krigen.

Vi husker at din mor også var svært interessert, og at hun gjorde en verdifull innsats for bataljonen. Kan du fortelle noe om henne?
Det er nok riktig som du sier at hun var meget interessert. Hun fikk dannet en dameforening med 15-16 damer som var meget aktive. Mange av disse var gift med menn som tidligere hadde vært offiserer eller som var interessert i bataljonen.
Hun arrangerte også en rekke aftener i Øvregaten 25, hvor det blant annet ble holdt utlodninger. Jo, de var nok svært ivrige og viktige støttespillere for korpset.

Hadde dere Buekorpsenes Dag den gang du var med?
Ja, det var det. Det var sjefen i Wesselengens og meg selv som stod for Buekorpsenes Dag i 1946, og dette var faktisk første gang Buekorpsenes Dag ble arrangert. Det var den gang som i dag en stor oppmarsj hvor vi gikk rundt om i hele sentrum med musikkorps. På Festplassen hadde jeg æren av å være en av talerne.

Hvordan var forholdet mellom de aktive og gamlekarene da du var med i Rådet?
Det var helt fint. Jeg husker godt da vi dro på landtur til Voss, var både Johan Wang og Dankert Danielsen med på hele landtursdagen. Malvin Karlsen kjørte alle ryggsekkene inn til Jernbanestasjonen om morgenen. Så vi hadde god bruk for gamlekarer den gangen også.

Er det noen spesielle områder som har engasjert deg spesielt som gamlekar?
Jeg har vært meget interessert i det som har hatt med økonomien å gjøre, og at den skulle være skikkelig og sunn. Jeg vil på ingen måte skryte av min egen innsats, men det har for eksempel hendt at kommunale etater har fått personlig besøk for at økonomien vår skulle kunne komme på rett kjøl igjen.

Da du var leder for Morgenavisen, hendte det vel at det ble noe ekstra spalteplass på Fjeldets Bataljon?
Det var nok ikke så mye som kunne gjøres i den sammenheng, men litt ble det vel. Det skulle jo ikke gjøres noen forskjell på korpsene med hensyn til spalteplassen.

Du var redaksjonsmedlem i bladet Fjeldgutten i 1953. Det var vel her du la grunnlaget for din yrkesmessige karriere i pressen?
Nei, det var det nok ikke. Men jeg lærte meg jo å holde taler da jeg var aktiv. I tillegg til talen på Buekorpsenes Dag, holdt jeg også taler ved Nordnæs sitt 90-års jubileum, og ved Mulens 50-års jubileum. Da vi gratulerte Nordnæs, var vi 90 soldater. Og med til Mulebanen hadde vi plukket ut de største og beste soldatene til å representere oss ved jubileet til Mulens Bataljon.

Harry Takle var jo din 2. kompanisjef. Hva kan du fortelle noe om ham som buekorpskamerat?
Han var jo voldsomt ivrig. Harry utførte alle oppdrag til punkt og prikke. Det var aldri noen spørsmål om han hadde tid eller noe sånt, og jeg må si at han gjorde alltid det han skulle på den beste måte.

Noen andre interesser utenom Fjeldets Bataljon?
Ja, jeg har jo det selvfølgelig. Jeg sier selvfølgelig, men jeg må vel innrømme at jeg nok brukte for mye tid på interessene mine. Foruten Fjeldets, var jeg også ivrig medlem i sportsklubben Trane. Jeg vil her få si at Fjeldets Bataljon og Trane opp gjennom tiden på en måte har vært som eneggede tvillinger..

Har du en artig historie fra den gang du selv gikk i bataljonen, og som du kan dele med oss? Gjorde dere for eksempel noen gang fantestreker?
Jeg har kanskje tidligere fortalt litt om fantestreker, men det er ikke alle historiene som egner seg like godt til å snakke om i full offentlighet.
Imidlertid jeg kan fortelle om en gang vi var på tur med jernbanen. Da var det en av guttene som hadde klart å ødelegge toalettet på toget. Da vi var kommet nesten til byen, kom en av togpersonalet til meg og fortalte om det som var skjedd. Jeg hadde ikke fått høre om saken fra før av, og stilte meg selvfølgelig helt uforstående til dette. Senere fikk jeg jo vite at det var en av soldatene som hadde satt seg litt for ”godt ned”.

Hva mener du om dagens utgave av Fjeldets Bataljon?
Det var jo et fantastisk opplegg bataljonen hadde i 2007. Jeg som satt på sidelinjen, var meget imponert over hva man fikk til. Dette gjelder ikke minst økonomien. De komiteene som har gjennomført alt dette arbeidet, synes jeg har gjort en eventyrlig innsats. Jeg vil spesielt nevne Harald Juuhl, som jo har gjort og fremdeles gjør en kjempeinnsats på mange områder.

Før vi avslutter intervjuet med deg, vil vi gjerne spørre om du har et ønske?
Ønsket må jo være det at Fjeldets Bataljon må bestå i fremtiden på en måte som vi kan være stolte av. Jeg håper at bataljonen blir tatt vare på i den form som den har kommet i nå, og at oppslutningen fremover blir god.

Selv om det sikkert ikke blir en enkel oppgave, håper jeg at det lar seg gjøre å jobbe videre på det grunnlaget som ble dannet i 2007. Jeg er selvfølgelig meget forventningsfull når det gjelder utviklingen videre. Det skal bli spennende å se fortsettelsen.