Dette intervjuet ble laget i juni 2008, i forbindelse med at Harry Takle ble utnevnt til æresmedlem i Foreningen Fjeldgutten, for sin innsats for Fjeldets Bataljon og Foreningen Fjeldgutten gjennom mange år.
Du begynte som soldat i 1939. Var det noen spesiell årsak til at du begynte i Fjeldets, og kan du huske din aller første marsjdag?
Alle småguttene hadde nok en drøm om å begynne i buekorpset. Da jeg begynte i 1939, hadde vi ikke de samme mulighetene og interessene som vi har i dag. Det var før radio, TV og data begynte å styre livene våre. Vi hadde tid til å leke, og en del av leken var også buekorps. Her kom også de små gatekorpsene inn i bildet.
For å få begynne i det store buekorpset måtte vi være 9 år, og slik ble det for mitt vedkommende. At jeg dessuten var liten av vekst, gjorde det ikke lettere. Jeg måtte til og med prøvemarsjere foran en del offiserer, og gjøre det klart at jeg visse forskjellen på høyre og venstre.
Du gikk jo i bataljonen da krigen brøt ut. Var det noen form for samhold mellom fjeldguttene i "de mørke årene"?
Ikke som jeg registrerte. Jeg var for ung til det. Men samholdet var ekstra sterkt hos alle i disse krigsårene.
Var det mange av guttene som bodde i strøket, eller kom de den gang som nå fra alle byens kanter?
Meste delen av guttene bodde i strøket. Og det var nok av unger å ta av. Og det var masse engasjement blant familiene. En hadde tid til å se på buekorpset og være rævediltere når korpset marsjerte.
Drev dere med bataljonseksersis og oppvisning da du var med?
Det ble ikke de helt store oppvisningene, men bataljonseksersis har vi alltid trent på.
Din bror Kjell gikk samtidig med deg i bataljonen. Hvordan var det å ha en sjef som samtidig var "storebror"?
Aldri noen problemer. Heller tvert om. Vi hadde rikelig med tid til å lufte og diskutere sakene før de skulle legges frem for Rådet.
Vi synes du er en av dem som "alltid" har vært, og fortsatt er, til stede når det gjelder noe som har med bataljonen å gjøre. Men er det noen saker eller områder du har vært spesielt opptatt av i årenes løp?
Bataljonen ble den store interessen. Å få være med og jobbe sammen med gode venner, eldre som yngre, var fantastisk. Det måtte arbeides hardt. Det var verving, effekter, basarer, utlodninger, fritidsklubb og fjeldgruppe. Og da jeg sluttet som sjef, ble det foreningen. Ikke alltid var resultatene som forventet. Men målet var at korpset skulle stille. Ikke alle dessverre klarte dette, og mange korps dukket under.
Du er medlem i Arkivkomiteen, og til nå har du vært det i utrolige enogtredve år. Hva synes du er det mest spennende ved dette arbeidet?
Arkivkomiteen tar vare på historien. Det blir stadig innprentet overfor korps og forening om viktigheten av å ta vare på alt, slik at vi kan vurdere det for Arkivet. Mye av det som tidligere ble ført i bøker, blir i dag skrevet på data. Hvis det ikke tas utskrifter, kan lett ting gå tapt.
Vi har jo alle hørt at Fjeldets Bataljon besitter det kanskje mest omfattende buekorpsarkivet. Men hva vil dette si i praksis?
Arkivkomiteen får stadig henvendelser fra andre korps og historikere, som ber om innsyn i Arkivet. De er på jakt etter stoff til belysning av deres historie.
10 kasser med til sammen ca. 30 hyllemeter, oppbevarer Arkivet. Og det er trygt bevart i det mest sikre hvelvet i DNB Nor. Og der ligger også faner og andre effekter som ikke er i bruk.
Ved siden av Arkivkomiteen, har vel bladet Fjeldgutten på mange måter har vært et hjertebarn for deg. Det er nå blitt mange år siden forrige utgivelse, og det virker som om korpsets hjemmeside på internettet har overtatt bladets rolle. Hva synes du om dette?
Korpsets hjemmeside er et fantastisk info. En del eldre faller imidlertid utenfor. Når det gjelder bladet Fjeldgutten, så ble dette mitt hjertebarn.
Da vi fikk det utgitt på nytt i 1953, var vi ikke så lite kry. Det krevde en masse arbeid. Den gang ble bladet trykket på gamlemåten. Tekster skulle settes bokstav for bokstav. Bilder måtte det lages klisjeer av. Det ble dyrt i produksjon, og vi måtte skaffe annonseinntekter. Men beskjeden var at det ikke måtte drives med underskudd. Men bladet var ønsket. Endelig hadde vi noe å gi tilbake til medlemmene, holde kontakt med dem. Og vi merket det når vi skulle rundt og kreve kontingenten. Den var 3 kroner for året, og det ble mange sykkelturer, fredag etter fredag for å hente denne.
Men vi fikk stadig flere betalende medlemmer, noe bladet også skal få æren av.
Jan Leon Larsen har jo vært din sjef. Kan du gi noen beskrivende ord om ham som buekorpskamerat?
Jan Leon har alltid vært en seriøs person. Han må vel kunne sies å ha fått bataljonen inn med morsmelken. Hele familien levde for bataljonen. Jan Leon er noen år eldre enn meg, men de årene vi fikk sammen som offiser var fine.
I likhet med Jan Leon, ble du også sjef tretten år etter at du begynte. Og nå er du sjef for gamlekarene når de er ute og marsjerer. Du må jo ganske sikkert være den rette til å si noe om hvordan det føles å gå som sjef der fremme?
Egentlig likte jeg best å være pelotongsjef. Men jeg endte jo opp som sjef, og visst var det stort. Å være kommanderende sjef for gamlekarene kan hende like stort. Tenker ofte på de flotte fjeldguttene som har gått der før meg. Innmarsjen på Pitterhaugen er alltid like følelsesladet. Du føler høytid ved dette møte mellom generasjonene. Og så alle de flotte gamlekarene du har bak deg.
Vi ser av din egen årsberetning at for eksempel programmet for pinseturen overlot lite til tilfeldighetene. Betyr dette at dere var ekstra velorganisert på den tiden?
Vi forsøkte å være det. Før rådsmøtene begynte, ble det lagt ut skrivemateriell til rådsmedlemmene. Vi prøvde å få alle med i avgjørelsene- Og da dette var den første pinseturen i korpsets historie, skulle alt være nøye lagt opp.
Har du en morsom episode å fortelle oss, eller er det noe du tenker tilbake på med spesiell glede fra din tid som aktiv?
Alt synes i dag å være morsomt. Selv denne historien jeg nå vil fortelle.
Når korpset var på landtur, var det vanlig å arrangere kveldsturer for utenforstående for å hente bataljonen på landturstedet. Noen få offiserer ble sendt til byen for å ordne med arrangementet. Musikken møtte ved Fløibanestasjonen. Det ble spilt, og det ble solgt billetter. Og den gangen kunne det være skikkelig rift om billettene.
Det var jo før TV-ens inntog. En fin båttur var ikke å forakte. Med full musikk bar det mot Strandkaien – fanegarde, trommeslager og et helt kobbel av mennesker.
I det vi kommer ned til Torget, ser vi en båt for full fart ut Vågen. Det kunne ikke være mulig. Etter hvert som vi nærmet oss Strandkaien, skjønte vi at det hadde skjedd. Kapteinen hadde misforstått avtalen. En telefon til selskapet endte bare i en beklagelse.
Å forklare fadesen overfor publikum, var verken det letteste eller det kjekkeste. Heldigvis var flesteparten fjeldbeboere eller foreldre. Men jeg vet at skuffelsen var stor.
Kan ikke huske i dag om noen krevde pengene tilbake.
Hva mener du om dagens bataljon?
Dagens bataljon er kjempefin. De er stilige, og med mye nytt utstyr. Skulle selvsagt ønske at antallet var noe større. Jeg håper at den aktiviteten som ble igangsatt i jubileumssesongen i fjor, vil resultere i flere gode år fremover.
Har du noen andre hobbyer utenom buekorps?
Ja, det har jeg. Både motorbåt og hytte. En liten holme, Barholmen på Hanøy, får meg til å stresse ned. Der er det alltid noe å gjøre. Blomster er en stor lidenskap, og så er det gøy å fiske.
Vi avslutter intervjuet med å spørre Harry om han har noen ønsker eller noe på hjertet som han ønsker å formidle videre til oss?
Etter så mange år jeg har fulgt bataljonen på såpass nært hold, vil det alltid være noe som hjertet slår litt eksra for. Som mangeårig redaktør i Fjeldgutten, har savnet av bladet vært stort. Jeg var så heldig å få være med på den lykkelige oppstarten i 1953, og vet hva bladet betydde for fjeldguttene. Og for buekorpshistorien.
Det ble levert til sjømannsmisjonens stasjoner rundt om i verden, og universitetene og bibliotekene spurte om bladet både i Norge og i Sverige. Og det var historie vi produserte. Og tenk hvilken mulighet vi hadde hatt i dag til å distribuere blant annet billedmateriell. Noen vil mene at når vi i dag har netttet til det samme, så er vel den saken løst. For kortere informasjoner er dette vel og bra, men etter en tid er det hele slettet.
Jeg sitter her med 4 bind med innbundne blader. Du kan lese disse om og om igjen. Det er historien som vi skal levere videre til neste generasjon. Mange av de andre korpsene klarer dette. Det viser seg at svært få av de eldre noen gang er inne på nettet og leser det som skrives der.
En annen ting som opptar meg, er antall deltakere. Jeg vet at det drives verving. Det brukes mye penger og det gjøres mye arbeid som dessverre ikke ser ut til å gi de store resultatene. I avisene skrives det om oppgang for korpsene i år. Hvorfor ikke oss? Lekkasjen ut igjen er for stor, til tross for alt det vi satser og kan tilby. Vi leter etter grunnen. Er våre mål for ambisiøse?
Vi vil selvsagt alle det beste for bataljonen. La oss dra lasset sammen. Og foreldrene må for all del ikke glemmes. Til slutt vil jeg også ønske mange flere gamlekarer under fanene. Og på Pitterhaugen.
Og til kommunen: La oss få beholde lokalene våre i Krybbesmuget!
Sett ikke en barnehage opp mot korpset. Riv ikke ned det som vi andre forsøker å bygge opp. Det er aldri for sent å snu.
Vi takker Harry for praten, og ønsker ham mange lykkelige stunder på Pitterhaugen i årene som kommer.
Her er en kort oversikt over Harry sin løpebane som aktiv og som gamlekarer:
Fjeldets Bataljon:
- Soldat 1939-1940 og i 1945
- 3. troppsjef 1946
- Adjutant 1947
- 2. kompanisjef 1948
- 1. kompanisjef 1949-1950
- Sjef 1952
-----------------------------------
- Orden kl. II 1946
- Orden kl. I 1949
- Sjefsorden 1952
- Fjeldets Sønner kl. II 1957
- Fjeldets Sønner kl. I 1977
Foreningen Fjeldgutten:
- Kasserer 1953-1958
- Formann 1959-1971
- Varamann 1972-1974
- Kasserer 1977-1978
- Sekretær 1979
- Viseformann 1980-1983
- Styremedlem 1984
Annet:
- Red.medlem i bladet Fjeldgutten 1953-1954
- Redaktør av bladet Fjeldgutten 1955-1974
- Viseformann i Jub.kom. til 100 års jubileet i 1957
- Formann i Jub.kom. til 125 års jubileet 1982
- Medlem av Arkivkomiteen 1976 - d.d.