Som mange sikkert har fått med seg, skal Skansens Pensjonat på Pitterhaugen nå selges.
I BT 28. juli stod det å lese i overskriften at «Nå skal huset på Skansen selges». «PÅ SKANSEN»? - det er jo intet mindre enn helligbrøde å skrive slikt sludder i byens største avis!
Det er Jannicke Alvær som har drevet pensjonatet siden midten av 1990-tallet. Hun har eid bygningen siden 2001, og i 2017 omgjorde hun pensjonatet til hybelutleie.
Det har alltid vært et godt forhold mellom Jannicke og bataljonen vår. Når vi har feiret jubileer, har hun hengt opp et stort banner i rødt, hvitt og grønt foran pensjonatet. Sa får det heller våge seg at hun noen ganger ved siden av hang opp et tilsvarende banner i rødt og grønt, til ære for Skansens, som også har stiftelsesdag 22. mai.
Selv har jeg vokst opp like nedenfor pensjonatet, og husker godt fru Berg som eide og drev etablissementet tidligere. Hun var en fargerik person, og som man gjerne ikke la seg ut med. Hun kom fra Nord-Norge et sted, og la ikke fingrene imellom dersom det var noe hun ville ha sagt.
Vi som eide og bodde i Øvre Fjeldsmug 6, hadde etter gammelt av såkalt gangrett over plassen til nr. 4. Da fru Berg kjøpte Øvre Fjeldsmug 4, stengte hun av portene på plassen sin, for at vi ikke skulle kunne benytte den til gjennomgang. Saken havnet i rettsvesenet, hvor fru Berg til sin store fortvilelse måtte bite i det sure eplet.
Øvre Fjeldsmug 7 fungerte som anneks til pensjonatet, og dette kjøpte min bror, Dan Opheim (sjef 1989-1990) etter at fru Berg var gått bort. Huset hadde ganske liten grunnflate, og gikk over tre etasjer. Det virket derfor høyt og tynt, og fikk utnavnet "sugerøret". På grunn av at huset var så trangt, måtte det spesialmøbler til for å kunne få plass i de små rommene.
Pitterhaugen ble gjerne brukt til forskjellige ballspill. Men havnet ballen på pensjonatets altan, ble ikke dette særlig godt mottatt av fru Berg. De ballene så vi aldri igjen.
Hun hadde en liten hund som hun kalte Petisen, en korthåret Chihuahua. Den var riktignok svært liten, men det visste den trolig ikke selv. Den regjerte som Pitterhaugens hissige løve, og den unnlot ikke å gi lyd fra seg, så det ljomet nedover Vetrlidsalmenningen.
Det hendte på enkelte stiftelsesdager at musikkorpset ble plassert i hagen foran pensjonatet. Hva fru Berg eventuelt mente om dette, fikk jeg imidlertid aldri vite.
En nå avdød fjeldgutt fortale meg, at han en gang som soldat, ble så forarget over lysskiltet med «Skansens Pensjonat» at han kylte en stein på det slik at det knuste. Det var ikke så snilt gjort, men vi kan jo lett se for oss frustrasjonen han kan ha hatt.
Når nå pensjonatet på Pitterhaugen skal skifte eier, får vi håpe at de gode relasjonene til Fjeldets Bataljon vil fortsette, uansett hvilken anvendelse huset vil få.