Vi tar vel ikke munnen for full, når vi sier at alle i Fjeldets vet hvem Jostein Sørensen er, og at han ellers er en av kjendisene i buekorpssammenheng generelt.
Han har tidligere skrevet historiebøker for Nøstets Batalion (2010) og Ladegaardens Bataljon (2015).
Nå er Jostein igjen bokaktuell. Denne gang med sitt største og viktigste prosjekt – Fjeldets Bataljons historiebok «Marsjtakt i smitt og smau» - en bok på 816 sider og mer enn 400 illustrasjoner.
Vi vil gjerne høre mer om boken fra forfatteren selv, men først skal vi bli litt bedre kjent med Jostein.
Han er gift med Unni, og sammen har de datteren Rikke. Jostein bor på Hjelteryggen, og arbeider som Contract Manager i Forsvarets Logistikkorganisasjon på Haakonsvern.
Jeg gikk i korpset samtidig med Jostein. Vi var bestekamerater, den gang som nå. Han var min sjef i 1976, og i den tiden vi jobbet sammen i Rådet, lærte jeg ham å kjenne som et kreativt og initiativrikt arbeidsjern helt utenom det vanlige.
Det er derfor på sin plass med en liten oppsummering av hans innsats her. Det vil være vanskelig å få med alt han har bidratt med frem til nå, men vi prøver oss likevel med en enkel og rask gjennomgang;
Jostein Sørensen begynte sin karriere i bataljonen som slager, gikk videre som 1. slager, løytnant, kompanisjef og avsluttet som sjef.
I løpet av sine år som aktiv var han opphavsmann til nye reformer i bataljonen. Blant annet var han hjernen bak nye lover, samt ny bataljonsoppvisning for korpset.
Som gamlekar har han hatt mange tillitsverv, og for å nevne noen av dem, har han vært foreningsformann, redaktør i bladet Fjeldgutten, samt medlem i og leder for en lang rekke andre komiteer. Selvsagt er han formann i arkivkomiteen, noe han har vært siden 1995. I de senere tider har han også fungert som mentor for en rekke bataljonsråd.
Han har mottatt bataljonens æresutmerkelse, ordenen «Fjeldets Sønner» både i klasse II og klasse I, og han ble utnevnt til æresmedlem i Foreningen Fjeldgutten (bataljonens gamlekarforening) i 2020.
- Det er lett å forstå at du har et stort hjerte for buekorps, Jostein – men hvordan startet egentlig interessen din for buekorpshistorikk?
- Den har vel egentlig alltid lagt der, helt siden jeg selv var aktiv buekorpsgutt, for historie har liksom vært min «greie». Jeg likte alltid å høre på gamlekarene når de fortalte om Fjeldets Bataljon i tidligere tider – om flotte oppvisninger, fellesutmarsjer og imponerende landturer. Det var fascinerende å høre om når bataljonen var så stor at den måtte leie egen båt for å dra på landtur, f.eks. Med årene ble jeg mer og mer betatt av den stolte historien korpset vårt har, og etter hvert ble det nærmest en kongstanke hos meg en gang å få skrevet denne historien. Og nå er altså målet nådd.
- Både din far og din bror har gått i Nordnæs. Hva var det som gjorde at du valgte nettopp Fjeldets?
- Vel, det er vel nesten litt tilfeldig. Da jeg var gutt tok min far meg flere ganger med på Nordnes og i Nordnæsdalen, men av en eller annen grunn fant jeg aldri tonen der. De rette «vibbene» manglet, hvis du skjønner. Men da en fetter av meg, Knut Altmann (nå: Axe) som da gikk i Fjeldets, tok meg med på Fritidsklubben på Tanks skole følte jeg meg umiddelbart inkludert. Jeg fikk raskt god kontakt med flere fjeldgutter der, bl.a. deg Arne, men også Kjell Jacobsen, Knut Arne Olsen, Jarle Samuelsen og flere andre. Siden jeg var ganske «gammel» (14 år) og hadde vært trommeslager i skolemusikken, var det naturlig at jeg begynte som slager under Kjell Jacobsen som tamburmajor. Vi var litt av en slagergjeng, gitt! Men ellers vil jeg også tilføye at både min morfar og mine onkler på morssiden var ladegaardsgutter, og en fetter av min far var løvstakksgutt, så du kan trygt si at jeg har vokset opp i en skikkelig buekorpsfamilie. Min bror Terje, som er fire år yngre enn meg, ble for øvrig sjef i Nordnæs Bataillon i 1981, så du kan tenke deg at vi har hatt det «livlig i heimen» mange ganger. Min bror og jeg driver nå ennå og trekker hverandre litt med buekorpstilhørigheten – i all vennskapelighet naturligvis.
- Som nevnt, har du innehatt mange verv, men av alle utvalgene du har vært innom, er vel kanskje Arkivkomiteen en favoritt? Kan du si litt om ditt forhold til denne komiteen og om selve arkivet og hva det jobbes med der?
- Ja, som nevnt tidligere har jo bataljonens historie alltid engasjert meg, og da vi vedtok nye lover for bataljonen i 1976 ble det også opprettet en arkivkomite til å ta seg av arkivet. Det er jo så omfattende at det ikke er en jobb for en mann alene. Da sjefen alltid er fast medlem av Arkivkomiteen ble jeg da automatisk med i 1976. Siden dette opptok meg så sterkt, ble jeg siden gjenvalgt som komitemedlem da jeg ble gamlekar, og i 1995 ble jeg komiteformann. Vår viktigste oppgave er selvsagt å se til at alt som har historisk interesse for bataljonen blir tatt trygt vare på og katalogisert. Uten det rikholdige arkivmaterialet vi rår over hadde det ikke vært mulig å presentere en slik fyldig historiebok som i disse dager blir lansert. Det at de aktive er representert i Arkivkomiteen med sjef og 1. kompanisjef tror jeg er veldig viktig, for da får dagens aktive forståelsen av hvor viktig det er å dokumentere det som skjer i korpset gjennom referater og beretninger, medlemslister og bilder. Dagens hendelser er morgendagens historie, som kjent.
- Hvordan har det vært å være mentor for de aktive?
- Det har vært veldig givende, og jeg har mange ganger latt meg imponere over den flotte ungdommen vi har. Medias ofte negative omtale av dagens unge opplever jeg som veldig urettferdig. Det er mange flotte, reflekterte og fornuftige ungdommer der ute, og jeg føler at jeg kommer veldig godt overens med de flotte ungdommene i Fjeldets Bataljon. Det var egentlig veldig tilfeldig at jeg ble sett på som mentor – og det er heller aldri noe «verv» som jeg er blitt valgt til. Siden jeg nå gikk der og trakket på Pitterhaugen og så på korpset, fikk jeg god kontakt med flere av offiserene, og opplevde at de ofte kom og spurte meg om råd og hjelp til likt og ulikt. Særlig i Mathias Henriksens sjefstid var jeg tett på de aktive, men var hele tiden bevisst på at mentorrollen aldri måtte gå utover de aktives soleklare selvbestemmelsesrett. Jeg gav bare råd når jeg ble spurt, men det var alltid Rådet som bestemte – og sånn må det være.
- Du har jo arbeidet for Buekorpsmuseet, og også holdt noen foredrag der?
- Ja, jeg satt i det første styret for Buekorpsmuseet, og har i flere perioder vært Foreningen Fjeldguttens representant til Årsmøtet. Da museet begynte med foredragsserier ble jeg spurt om å holde foredrag, og jeg har vel holdt en to-tre foredrag. Veldig interessant.
- Så tilbake til vår egen historiebok, som skal lanseres 26. mai. Vi kan ikke legge skjul på at vi gleder oss enormt til å ta den i nærmere øyesyn - men når startet du egentlig å arbeide seriøst med den?
- Seriøst begynte vel arbeidet først for godt og vel 10 år siden, men lenge før den tid hadde jeg gjort meg tanker om en historiebok for Fjeldets Bataljon. 10 år kan jo synes lenge for et slikt arbeid, men når man ikke er forfatter på heltid, og har både familie og jobb å ta hensyn til, sier det seg selv at både kildegranskning og skriving må gjøres innimellom når tiden tillater det.
- Hva har du fokusert på angående bokens innhold? Er det kun personer i og rundt Fjeldets Bataljon som vil ha glede av den?
- Nei, jeg tror absolutt at boken vil appellere til både buekorpsinteresserte og til dem som er opptatt av Bergens historie. Selv om det selvsagt er Fjeldets Bataljon som er hovedfokuset, inneholder boken også mye bergenshistorie. Fjeldet er jo ett av de eldste strøkene i byen og har også en spennende historie. Her har jeg lagt særlig vekt på å få frem hverdagshistorien fra smitt og smau, om folkene som bodde her, dagliglivets sorger og gleder, og ikke minst kjuaguttenes spillopper til ulike tider. Jeg vil også nevne bildene, der jeg har forsøkt å finne frem til bilder og illustrasjoner som ikke er så allment kjente.
- Boken selges svært rimelig, og utsalgsprisen dekker vel ikke hele kostnaden? Hvordan er den ellers finansiert?
- Heldigvis har vi fått en del gode sponsorer med på laget, i tillegg til at vi har hatt et bokfond som grunnfinansiering.
- Hvem andre er med på laget i produksjonen av boken – og hvordan har dette fungert så langt?
- Først og fremst vil jeg nevne Bokutvalget som har vært en god støttespiller for meg som forfatter. Uten forkleinelse for andre, vil jeg likevel trekke frem John Grieg Forlag med Knut Arne Olsen i spissen som har vært en fantastisk samarbeidspartner på alle måter. Likeledes grafisk designer Geri Goosen som har all ære for at resultatet er blitt så lekkert. Selvsagt er det mange andre som har bidratt på ulikt vis, og alle har fått sin takk i bokens forord.
- Hva har det vært lagt vekt på med tanke på bokens fysiske kvaliteter?
- Når først vi fjeldgutter skulle utgi en historiebok var det klart fra første stund at boken skulle være av topp kvalitet. Derfor er både papir, trykkvalitet og innbinding av beste merke. Og så måtte det selvsagt bli en bok i stort format.
- Utenom vår egen historiebok og bøkene til Ladegaardens og Nøstets har du også utgitt andre buekorpspublikasjoner. Kan vi få høre litt om disse?
- I sin tid skrev jeg en bok om buekorpsfaner på oppdrag fra Bergen Faktorforening, og så redigerte jeg et lite hefte om de mange sangene for Fjeldets Bataljon. Ellers har jeg jo skrevet en rekke artikler i bladet «Fjeldgutten» og i andre buekorpsbladet og publikasjoner.-
I likhet med mange andre korps, har Fjeldets slitt med rekrutteringen i nyere tid. Har du noen tanker omkring dette?
- Det har jeg, men det vil nok bli alt for omfattende å komme inn på her. Dagens begredelige situasjon for buekorpsene bekymrer selvsagt også meg, men jeg tror jeg skal begrense meg til å si at jeg tror veien til ny oppblomstring for buekorpsene går via foreldrene. Klarer man først å få overbevist foreldrene om hvilken fantastisk institusjon buekorpsene er, er mye vunnet.
- Har du noen andre hobbyer enn buekorps?
- Ja, ved siden av min interesse for Bergens- og buekorpshistorie har jeg alltid vært interessert i det maritime. Siden jeg har vokst opp i en familie med mange sjøfolk og hele livet har jobbet i et maritimt miljø, er det kanskje ikke så rart. Jeg har en svær samling av postkort og bilder med skipsmotiver, hovedsakelig av fjordabåter og hurtigruter. Den gir meg stor glede. Og så har jeg tidligere samlet på både mynter og pengesedler, og har en fin liten samling, men er ikke noe videre aktiv der for tiden. Og så er jeg veldig glad i å lese – både historie, men også krim og spenningslitteratur.
- En artig historie til oss fra din tid som aktiv?
- Det er mange tidige historier, og ofte er de knyttet til landturene, så det kan nesten være vanskelig å velge. Men jeg husker godt en episode fra landturen i mitt sjefsår 1976. Vi var på Voss og skulle ha spaghetti til middag en av dagene. Vi hadde kun et propanapparat til koking og en svær kjele til å koke spaghettien i. Vi var mange gutter med den gangen, og det å koke spaghetti i så store mengder med bare et propanapparat var ikke bare bare. Hvor mye vi enn kokte, ble aldri spaghettien ferdig. Til slutt kokte den sammen til en kompakt ball, og vi måtte bare lempe den ut på fotballbanen utenfor skolen. Dette ble raskt oppdaget av noen av soldatene, som straks begynte å spille «fotball» med spaghettiballen, så spaghettien føk rundt ørene på alle. Mye latter!
- Har du ellers noe på hjertet, og som du ønsker å formidle?
- Ikke annet enn at jeg håper buekorpsene står støtt gjennom denne vanskelige Coronatiden, og at korpsene igjen kan komme tilbake til gamle høyder når Coronaen er vel tilbakelagt. Og så håper jeg selvsagt at alle fjeldgutter, beboere i strøket og ellers andre buekorpsinteresserte vil kjøpe den flotte boken vår. Det er en bok som bør finnes i ethvert møblert bergenshjem.
Vi takker Jostein for praten. Vi er sikker på at den nye boken om Fjeldets vil bli særdeles godt mottatt, og håper at den blir en virkelig storselger. Så ønsker vi ham til slutt lykke til videre med sitt arbeid for bataljonen.