På Foreningen Fjeldguttens generalforsam-ling 28. mars 2007 ble Jan Leon Larsen (t.v.) og Harry Takle (t.h.) utnevnt til æresmedlemmer i Foreningen Fjeldgutten for sin innsats for Fjeldets Bataljon og Foreningen Fjeldgutten gjennom mange år. Adresse og gave ble overrakt av Foreningen Fjeldguttens formann, Frode Mæhlum (i midten).
Alle som kjenner disse to fjeldguttene, vet at begge utnevnelsene er høyst fortjente. Dette er to personligheter som praktisk talt har fulgt bataljonen gjennom tykt og tynt. De har begge bidratt med sin uegennyttige innsats og det er ikke for mye sagt ved å hevde at de har satt gode og tydelige spor etter seg. Her får du et ferskt intervju med to av de eldste nålevende sjefene.
For mange er både Jan Leon og Harry, i kraft av sine tidligere yrker, ganske godt kjente fjes i Bergen by. Jan Leon har vært daglig leder i noen av byens aviser, deriblant Morgenavisen. Harry har sittet i fremste rekke på Telegrafen, eller Rikstelefonen som den populært ble kalt, og han formidlet i en mannsalder telefonsamtaler for byens borgere til og fra nær og fjern.
Vi i redaksjonen vil gjerne berømme disse to på vår måte, og vi ønsker at alle skal få muligheten til å bli litt bedre kjent med dem. Vi starter med å stille noen spørsmål til Jan Leon Larsen.
Jan Leon - vi vet at du begynte i bataljonen som soldat i 1935, men hva var det som gjorde at du valgte akkurat Fjeldets?
Årsaken til at jeg valgte Fjeldets, var den at jeg vokste opp i Lille Øvregaten, og der bodde det jo mange som gikk i bataljonen. Det er jo ganske vanlig at man begynner i det korpset som hører til i strøket der man bor. En annen ting var at begge foreldrene mine også hadde tilknytning til og var levende opptatt av Fjeldets Bataljon. I den forbindelsen kan jeg også si at min onkel, Petro Jensen, var tamburmajor i Fjeldets i 1916. Ellers var min far 2. Kompanisjef i 1919, før han reiste til sjøs. Det var også årsaken til at han ikke fortsatte i korpset. Besteforeldrene mine bodde i Blekebakken 6, to hus nedenfor Johan Wang. Så man kan trygt si at tilknytningen var sterk.
Hva husker du best fra den tiden du selv var soldat.
Jeg husker at jeg gledet meg stort til hver søndag jeg skulle gå i buekorpset.
Og jeg husker godt bataljonseksersisen vi hadde på Skrenten hver eneste søndag.
Disse søndagene, pleide vi å ha pause midt i eksersisen. Da hadde jeg for vane å løpe ned til Blekebakken for å få en småbolle med syltetøy av min bestemor. Det var alltid en stor begivenhet jeg så frem til.
Hvordan var det å gå i korpset den gang i forhold til nå. Var for eksempel disiplinen strengere?
Etter det jeg kan huske, mener jeg at den nok var omtrent den samme som nå.
Din tid som aktiv, må vel kunne sies å ha vært nokså spesiell. For den ble jo midlertidig avbrutt av den annen verdenskrig. Kan du fortelle litt om hvordan dette artet seg for deg selv og dine buekorpskamerater den gangen?
Ja, når krigen startet i 1940, ble jo alle buekorpsene lagt ned. Det skjedde øyeblikkelig etter den 9. april. Men kameratskapet var der jo selvfølgelig likevel hele tiden. Vi hadde god kontakt med både soldater og offiserer. Det var selvfølgelig et betydelig savn å ikke kunne få gå i bataljonen. Vi var jo svært ivrige, og hadde alltid gledet oss til marsjdagene.
Vi skjønner jo alle at det var en utrolig gledens dag da freden kom, men kan du si noe om hva som gikk for seg i bataljonssammenheng de dagene?
Buekorpsene mobiliserte med en gang krigen var over. Men en stor del av utstyret var nok dessverre kommet på vidvanke i løpet av krigen, og det var vanskelig å få fatt i effektene igjen.
13 år etter at du begynte som soldat, ble du sjef i 1948. Kan du fortelle noe fra ditt eget sjefsår?
Ja, da jeg begynte som sjef, var jo Fjeldets 91 år. Vi hadde således bak oss et stort jubileum, med stor aktivitet. Det var derfor ingen vanskeligheter med å få vervet nye soldater, og tilslutningen var meget stor. Interessen generelt var jo også betydelig etter krigen.
Vi husker at din mor også var svært interessert, og at hun gjorde en verdifull innsats for bataljonen. Kan du fortelle noe om henne?
Det er nok riktig som du sier at hun var meget interessert. Hun fikk dannet en dameforening med 15-16 damer som var meget aktive. Mange av disse var gift med menn som tidligere hadde vært offiserer eller som var interessert i bataljonen.
Hun arrangerte også en rekke aftener i Øvregaten 25, hvor det blant annet ble holdt utlodninger. Jo, de var nok svært ivrige og viktige støttespillere for korpset.
Var det Buekorpsenes Dag den gang du var med?
Ja, det var det. Det var sjefen i Wesselengens og meg selv som stod for Buekorpsenes Dag i 1948, og dette var andre gang Buekorpsenes Dag ble arrangert. Første gang var i 1946. Det var den gang som i dag en stor oppmarsj hvor vi gikk rundt om i hele sentrum med musikkorps. På Festplassen hadde jeg æren av å være en av talerne.
Hvordan var forholdet mellom de aktive og gamlekarene da du var med i Rådet?
Det var helt fint. Jeg husker godt da vi dro på landtur til Voss, var både Johan Wang og Dankert Danielsen med på hele landtursdagen. Malvin Karlsen kjørte alle ryggsekkene inn til Jernbanestasjonen om morgenen. Så vi hadde god bruk for gamlekarer den gangen også.
Er det noen spesielle områder som har engasjert deg spesielt som gamlekar?
Jeg har vært meget interessert i det som har hatt med økonomien å gjøre, og at den skulle være skikkelig og sunn. Jeg vil på ingen måte skryte av min egen innsats, men det har for eksempel hendt at kommunale etater har fått personlig besøk for at økonomien vår skulle kunne komme på rett kjøl igjen.
Da du var leder for Morgenavisen, hendte det vel at det ble noe ekstra spalteplass på Fjeldets Bataljon?
Det var nok ikke så mye som kunne gjøres i den sammenheng, men litt ble det vel. Det skulle jo ikke gjøres noen forskjell på korpsene med hensyn til spalteplassen.
Du var redaksjonsmedlem i bladet Fjeldgutten i 1953. Det var vel her du la grunnlaget for din yrkesmessige karriere i pressen?
Nei, det var det nok ikke. Men jeg lærte meg jo å holde taler da jeg var aktiv. I tillegg til talen på Buekorpsenes Dag, holdt jeg også taler ved Nordnæs sitt 90-års jubileum, og ved Mulens 50-års jubileum. Da vi gratulerte Nordnæs, var vi 90 soldater. Og med til Mulebanen hadde vi plukket ut de største og beste soldatene til å representere oss ved jubileet til Mulens Bataljon.
Harry Takle var jo din 2. kompanisjef. Hva kan du fortelle om ham som buekorpskamerat?
Han var jo voldsomt ivrig. Harry utførte alle oppdrag til punkt og prikke. Det var aldri noen spørsmål om han hadde tid eller noe sånt, og jeg må si at han gjorde alltid det han skulle på den beste måte.
Noen andre interesser utenom Fjeldets Bataljon?
Ja, jeg har jo det selvfølgelig. Jeg sier selvfølgelig, men jeg må vel innrømme at jeg nok brukte for mye tid på interessene mine. Foruten Fjeldets, var jeg også ivrig medlem i sportsklubben Trane. Jeg vil her få si at Fjeldets Bataljon og Trane opp gjennom tiden på en måte har vært som eneggede tvillinger..
Har du en artig historie fra den gang du selv gikk i bataljonen, og som du kan dele med oss? Gjorde dere for eksempel noen gang fantestreker?
Jeg har kanskje tidligere fortalt litt om fantestreker, men det er ikke alle historiene som egner seg like godt til å snakke om i full offentlighet.
Imidlertid jeg kan fortelle om en gang vi var på tur med jernbanen. Da var det en av guttene som hadde klart å ødelegge toalettet på toget. Da vi var kommet nesten til byen, kom en av togpersonalet til meg og fortalte om det som var skjedd. Jeg hadde ikke fått høre om saken fra før av, og stilte meg selvfølgelig helt uforstående til dette. Senere fikk jeg jo vite at det var en av soldatene som hadde satt seg litt for "godt ned".
Hva mener du om dagens utgave av Fjeldets Bataljon?
Det var jo et fantastisk opplegg bataljonen hadde i 2007. Jeg som satt på sidelinjen, var meget imponert over hva man fikk til. Dette gjelder ikke minst økonomien. De komiteene som har gjennomført alt dette arbeidet, synes jeg har gjort en eventyrlig innsats. Jeg vil spesielt nevne Harald Juuhl, som jo har gjort og fremdeles gjør en kjempeinnsats på mange områder.
Før vi avslutter intervjuet med deg, vil vi gjerne spørre om du har et ønske?
Ønsket må jo være det at Fjeldets Bataljon må bestå i fremtiden på en måte som vi kan være stolte av. Jeg håper at bataljonen blir tatt vare på i den form som den har kommet i nå, og at oppslutningen fremover blir god.
Selv om det sikkert ikke blir en enkel oppgave, håper jeg at det lar seg gjøre å jobbe videre på det grunnlaget som ble dannet i 2007. Jeg er selvfølgelig meget forventningsfull når det gjelder utviklingen videre. Det skal bli spennende å se fortsettelsen.
Så går ordet videre til Harry Takle.
Harry - du begynte som soldat i 1939. Var det noen spesiell årsak til at du begynte i Fjeldets, og kan du huske din aller første marsjdag?
Alle småguttene hadde nok en drøm om å begynne i buekorpset. Da jeg begynte i 1939, hadde vi ikke de samme mulighetene og interessene som vi har i dag. Det var før radio, TV og data begynte å styre livene våre. Vi hadde tid til å leke, og en del av leken var også buekorps. Her kom også de små gatekorpsene inn i bildet.
For å få begynne i det store buekorpset måtte vi være 9 år, og slik ble det for mitt vedkommende. At jeg dessuten var liten av vekst, gjorde det ikke lettere. Jeg måtte til og med prøvemarsjere foran en del offiserer, og gjøre det klart at jeg visse forskjellen på høyre og venstre.
I likhet med Jan Leon, gikk du også i bataljonen da krigen brøt ut. Var det noen form for samhold mellom fjeldguttene i "de mørke årene"?
Ikke som jeg registrerte. Jeg var for ung til det. Men samholdet var ekstra sterkt hos alle i disse krigsårene.
Var det mange av guttene som bodde i strøket, eller kom de den gang som nå fra alle byens kanter?
Meste delen av guttene bodde i strøket. Og det var nok av unger å ta av. Og det var masse engasjement blant familiene. En hadde tid til å se på buekorpset og være rævediltere når korpset marsjerte.
Drev dere med bataljonseksersis og oppvisning da du var med?
Det ble ikke de helt store oppvisningene, men bataljonseksersis har vi alltid trent på.
Din bror Kjell gikk samtidig med deg i bataljonen. Hvordan var det å ha en sjef som samtidig var "storebror"?
Aldri noen problemer. Heller tvert om. Vi hadde rikelig med tid til å lufte og diskutere sakene før de skulle legges frem for Rådet.
Vi synes du er en av dem som "alltid" har vært, og fortsatt er, til stede når det gjelder noe som har med bataljonen å gjøre. Men er det noen saker eller områder du har vært spesielt opptatt av i årenes løp?
Bataljonen ble den store interessen. Å få være med og jobbe sammen med gode venner, eldre som yngre, var fantastisk. Det måtte arbeides hardt. Det var verving, effekter, basarer, utlodninger, fritidsklubb og fjeldgruppe. Og da jeg sluttet som sjef, ble det foreningen. Ikke alltid var resultatene som forventet. Men målet var at korpset skulle stille. Ikke alle dessverre klarte dette, og mange korps dukket under.
Du er medlem i Arkivkomiteen, og til nå har du vært det i utrolige enogtredve år. Hva synes du er det mest spennende ved dette arbeidet?
Arkivkomiteen tar vare på historien. Det blir stadig innprentet overfor korps og forening om viktigheten av å ta vare på alt, slik at vi kan vurdere det for Arkivet. Mye av det som tidligere ble ført i bøker, blir i dag skrevet på data. Hvis det ikke tas utskrifter, kan lett ting gå tapt.
Vi har jo alle hørt at Fjeldets Bataljon besitter det kanskje mest omfattende buekorpsarkivet. Men hva vil dette si i praksis?
Arkivkomiteen får stadig henvendelser fra andre korps og historikere, som ber om innsyn i Arkivet. De er på jakt etter stoff til belysning av deres historie.
10 kasser med til sammen ca. 30 hyllemeter, oppbevarer Arkivet. Og det er trygt bevart i det mest sikre hvelvet i DNB Nor. Og der ligger også faner og andre effekter som ikke er i bruk.
Ved siden av Arkivkomiteen, har vel bladet Fjeldgutten på mange måter har vært et hjertebarn for deg. Det er nå blitt mange år siden forrige utgivelse, og det virker som om korpsets hjemmeside på internettet har overtatt bladets rolle. Hva synes du om dette?
Korpsets hjemmeside er et fantastisk info. En del eldre faller imidlertid utenfor. Når det gjelder bladet Fjeldgutten, så ble dette mitt hjertebarn.
Da vi fikk det utgitt på nytt i 1953, var vi ikke så lite kry. Det krevde en masse arbeid. Den gang ble bladet trykket på gamlemåten. Tekster skulle settes bokstav for bokstav. Bilder måtte det lages klisjeer av. Det ble dyrt i produksjon, og vi måtte skaffe annonseinntekter. Men beskjeden var at det ikke måtte drives med underskudd. Men bladet var ønsket. Endelig hadde vi noe å gi tilbake til medlemmene, holde kontakt med dem. Og vi merket det når vi skulle rundt og kreve kontingenten. Den var 3 kroner for året, og det ble mange sykkelturer, fredag etter fredag for å hente denne.
Men vi fikk stadig flere betalende medlemmer, noe bladet også skal få æren av.
Jan Leon Larsen har jo vært din sjef. Kan du gi noen beskrivende ord om ham som buekorpskamerat?
Jan Leon har alltid vært en seriøs person. Han må vel kunne sies å ha fått bataljonen inn med morsmelken. Hele familien levde for bataljonen. Jan Leon er noen år eldre enn meg, men de årene vi fikk sammen som offiser var fine.
I likhet med Jan Leon, ble du også sjef tretten år etter at du begynte. Og nå er du sjef for gamlekarene når de er ute og marsjerer. Du må jo ganske sikkert være den rette til å si noe om hvordan det føles å gå som sjef der fremme?
Egentlig likte jeg best å være pelotongsjef. Men jeg endte jo opp som sjef, og visst var det stort. Å være kommanderende sjef for gamlekarene kan hende like stort. Tenker ofte på de flotte fjeldguttene som har gått der før meg. Innmarsjen på Pitterhaugen er alltid like følelsesladet. Du føler høytid ved dette møte mellom generasjonene. Og så alle de flotte gamlekarene du har bak deg.
Vi ser av din egen årsberetning at for eksempel programmet for pinseturen overlot lite til tilfeldighetene. Betyr dette at dere var ekstra velorganisert på den tiden?
Vi forsøkte å være det. Før rådsmøtene begynte, ble det lagt ut skrivemateriell til rådsmedlemmene. Vi prøvde å få alle med i avgjørelsene- Og da dette var den første pinseturen i korpsets historie, skulle alt være nøye lagt opp.
Har du en morsom episode å fortelle oss, eller er det noe du tenker tilbake på med spesiell glede fra din tid som aktiv?
Alt synes i dag å være morsomt. Selv denne historien jeg nå vil fortelle.
Når korpset var på landtur, var det vanlig å arrangere kveldsturer for utenforstående for å hente bataljonen på landturstedet. Noen få offiserer ble sendt til byen for å ordne med arrangementet. Musikken møtte ved Fløibanestasjonen. Det ble spilt, og det ble solgt billetter. Og den gangen kunne det være skikkelig rift om billettene.
Det var jo før TV-ens inntog. En fin båttur var ikke å forakte. Med full musikk bar det mot Strandkaien – fanegarde, trommeslager og et helt kobbel av mennesker.
I det vi kommer ned til Torget, ser vi en båt for full fart ut Vågen. Det kunne ikke være mulig. Etter hvert som vi nærmet oss Strandkaien, skjønte vi at det hadde skjedd. Kapteinen hadde misforstått avtalen. En telefon til selskapet endte bare i en beklagelse.
Å forklare fadesen overfor publikum, var verken det letteste eller det kjekkeste. Heldigvis var flesteparten fjeldbeboere eller foreldre. Men jeg vet at skuffelsen var stor.
Kan ikke huske i dag om noen krevde pengene tilbake.
Hva mener du om dagens bataljon?
Dagens bataljon er kjempefin. De er stilige, og med mye nytt utstyr. Skulle selvsagt ønske at antallet var noe større. Jeg håper at den aktiviteten som ble igangsatt i jubileumssesongen i fjor, vil resultere i flere gode år fremover.
Har du noen andre hobbyer utenom buekorps?
Ja, det har jeg. Både motorbåt og hytte. En liten holme, Barholmen på Hanøy, får meg til å stresse ned. Der er det alltid noe å gjøre. Blomster er en stor lidenskap, og så er det gøy å fiske.
Vi avslutter intervjuet med å spørre Harry om han har noen ønsker eller noe på hjertet som han ønsker å formidle videre til oss?
Etter så mange år jeg har fulgt bataljonen på såpass nært hold, vil det alltid være noe som hjertet slår litt eksra for. Som mangeårig redaktør i Fjeldgutten, har savnet av bladet vært stort. Jeg var så heldig å få være med på den lykkelige oppstarten i 1953, og vet hva bladet betydde for fjeldguttene. Og for buekorpshistorien.
Det ble levert til sjømannsmisjonens stasjoner rundt om i verden, og universitetene og bibliotekene spurte om bladet både i Norge og i Sverige. Og det var historie vi produserte. Og tenk hvilken mulighet vi hadde hatt i dag til å distribuere blant annet billedmateriell. Noen vil mene at når vi i dag har netttet til det samme, så er vel den saken løst. For kortere informasjoner er dette vel og bra, men etter en tid er det hele slettet.
Jeg sitter her med 4 bind med innbundne blader. Du kan lese disse om og om igjen. Det er historien som vi skal levere videre til neste generasjon. Mange av de andre korpsene klarer dette. Det viser seg at svært få av de eldre noen gang er inne på nettet og leser det som skrives der.
En annen ting som opptar meg, er antall deltakere. Jeg vet at det drives verving. Det brukes mye penger og det gjøres mye arbeid som dessverre ikke ser ut til å gi de store resultatene. I avisene skrives det om oppgang for korpsene i år. Hvorfor ikke oss? Lekkasjen ut igjen er for stor, til tross for alt det vi satser og kan tilby. Vi leter etter grunnen. Er våre mål for ambisiøse?
Vi vil selvsagt alle det beste for bataljonen. La oss dra lasset sammen. Og foreldrene må for all del ikke glemmes. Til slutt vil jeg også ønske mange flere gamlekarer under fanene. Og på Pitterhaugen.
Og til kommunen: La oss få beholde lokalene våre i Krybbesmuget!
Sett ikke en barnehage opp mot korpset. Riv ikke ned det som vi andre forsøker å bygge opp. Det er aldri for sent å snu.
Vi takker begge to for praten, samtidig som vi overbringer våre hjerteligste gratulasjoner i forbindelse med æresmedlemskapet, og vi ønsker dem mange lykkelige stunder på Pitterhaugen i årene som kommer.
En kort oversikt over Jan Leon og Harry sine løpebaner som aktive og som gamlekarer:
JAN LEON
Fjeldets Bataljon:
- Soldat 1935-1940
- 2. kompanisjef 1945-1946
- 1. kompanisjef 1947
- Sjef 1948
-------------------------------
- Orden kl. II 1939
- Orden kl. I 1947
- Sjefsorden 1948
Foreningen Fjeldgutten:
- Kasserer 1992-1993
Annet:
- Red.medlem i bladet Fjeldgutten 1953
- Revisor i en rekke år.
Mangeårig saksbehandler ifm. å skaffe FB permanent lokaler i strøket (HUSET)
HARRY
Fjeldets Bataljon:
- Soldat 1939-1940 og i 1945
- 3. troppsjef 1946
- Adjutant 1947
- 2. kompanisjef 1948
- 1. kompanisjef 1949-1950
- Sjef 1952
-----------------------------------
- Orden kl. II 1946
- Orden kl. I 1949
- Sjefsorden 1952
- Fjeldets Sønner kl. II 1957
- Fjeldets Sønner kl. I 1977
Foreningen Fjeldgutten:
- Kasserer 1953-1958
- Formann 1959-1971
- Varamann 1972-1974
- Kasserer 1977-1978
- Sekretær 1979
- Viseformann 1980-1983
- Styremedlem 1984
Annet:
- Red.medlem i bladet Fjeldgutten 1953-1954
- Redaktør av bladet Fjeldgutten 1955-1974
- Viseformann i Jub.kom. til 100 års jubileet i 1957
- Formann i Jub.kom. til 125 års jubileet 1982
- Medlem av Arkivkomiteen 1976 - d.d.